NÅR MINDREÅRIGE BARN FORSVINNER FRA MOTTAK

Jeg vil gjerne kommentere tema for vergesamlingen 15.2.11 kl 1630:

Temaet er høyaktuelt og justisministeren har gitt uttrykk for sterk bekymring for at vi ikke vet hvor barna er blitt av.

Men, vet vi ikke det?

En er hos vergen, meg, og er allikevel med i statistikken over forsvunne.

Slik blir min sak fremstilt i media:

http://www.nrk.no/nyheter/1.7468423

Jeg var hennes verge under intervjuet, hun tilbrakte all fritid fra Hvalstad i vår familie og var fortvilt over å bli sendt til Sjøvegan. Mottaket nektet å sende søknad om overføring til mottak nærmere oss (som UDI hadde lovet) og enden på visa var at jeg varslet mottaket og UDI om at jeg ville hente henne hjem. Jeg gjorde det og barnevernvernet opprettet sak som endte med at omsorgen var godkjent. Hun går på skole, eneste asylsøker i mottaksklassen, og har det i øvrig som den berømte plommen i egget.

Hvilket motiv har UDI for å problematisere klassisk norsk gjestfrihet. Foreldre er automatisk verge for barna, og hva er problemet med at hun bor hos vergen? Vi har egne barn (inkl adoptivbarn fra Korea) barnebarn og tidligere fosterbarn (gjennom 8 år).

Tror virkelig UDI, barnevernet eller ordfører Ivar Prestbakmo i Salangen kommune at et mottak gir bedre omsorg enn familien? Eller er det bare bedre for andre barn enn ens egne, eller barn fra andre land enn Norge?

Debatten om mindreårige asylsøkere som blir borte fra mottakene er et forsøk fra UDI og barnevernet på å avspore en viktig debatt om kvaliteten på mottakene, og om ikke privat omsorg hadde vært langt bedre, rett fra Hvalstad.

Med en mer nøktern tilnærming hadde tema for vergesamlingen heller vært, hvorfor er så mange emaer i mottak og hvordan er kvaliteten på mottakene?

“Vår EMA” er på Facebook og telefon med hele det etiopiske/eritreiske EMA miljøet i landet. Som en kuriositet kan jeg nevne at hun fikk telefon fra mottaket mens NRK gjorde opptak på rommet hennes i Sjøvegan.

Selv med sin store kontaktflate kjenner hun ikke til emaer som er sporløst borte, langt mindre noen mistanke om misbruk av emaer.

Problemet faller dessuten på sin egen urimelighet:

·       Hvis “noen” vil importere en mindreårig til Norge for slavearbeid eller andre grusomme ting, hvorfor da sende vedkommende om et mottak? “Direkte import” vil da være adskillig enklere og sikrere?

·       Hvis “noen” i Norge skulle få den fantasifulle ideen å gå til et mottak for å finne seg et mindreårig offer vil vedkommende bli svært skuffet. For etniske norske vil språket i praksis være en uoverstigelig barriere.

·       En eventuell ikke-etnisk norsk med tilsvarende ønske om kontakt med ema fra sitt land vil oppdage at emaene opererer i grupper med godt samhold og oversikt. Muligheten for å komme igjennom med dårlige hensikter er 0.

·       I de få sakene som er prøvd for fylkesnemnda har barnevernet tapt. Lederen for nemnda på Østlandet vokste opp i nabohuset og som jeg kjenner henne ville ikke all verdens manglende lovhjemmel stoppet henne om hun kom over en misbruk situasjon.

Kartlegging. Før man kan føre en balansert debatt om mindreårige som “forsvinner” fra mottak må det utføres en uavhengig (utenfor barnevenn og UDI som har sine profesjonsinteresser i saken) kartlegging av “problemet”. Som jurist og som en del av “problemet” ville det vært svært interessent og deltatt.

Når jeg ser hva ønske fra vår ema om å bo hoss oss har medført av nevrotiske reaksjoner hos offentlig myndighet ser jeg konturene av en ny Bjugn skandale som bør stoppes jo før jo bedre.

UDI Byråkratiet, mottaksindustrien og asylapparatet har alle egne interesser av å øke sugerøret i statskassen. Justisministeren i pappaperm er en flott påvirker til økte bevilgninger, og emsosjonelt klar for “misbrukte” emaer. Per Sandberg FrP og formann i justiskomiteen, som vil gå for tvungent opphold i mottak, er verd sin vekt i gull, bokstavelig talt. Som i Bjugn saken dilter NRK kritikkløst og historieløst med som en “nyttig idiot” for interesser som er opptatt av alt annet enn emaenes beste. Historieløst fordi barnevernet og offentlige institusjoner er en vandrende fortelling om overgrep og dårlig omsorg.

Vergene er særdeles guntif posisjon